HUN SIER:

“Se deg i speilet og tenk det for deg selv, tenk at dette er premieren på denne setningen jeg skal si nå”, sier den kjente forfatteren på scenen, han sier mye fint, han får snakking til å virke som det enkleste i verden, jeg får plutselig lyst til å være som en amerikaner; ikke være redd for å kreve plass, hyle høyt om meningene sine, rope faen om jeg har hatt en dårlig dag, jeg får lyst til å være bastant og selvsikker.

“Jeg visste siden jeg var fjorten at jeg en gang kom til å skrive om det, pappa drakk mye sprit, det første diktet i dagboka var på rim om at pappa drakk sprit.” Jeg har lyst til å si noe om det, at jeg kjenner et stikk i hjertet, at når jeg ser Robert De Niro i “Everybody´s Fine”, gammel og ensom og ingen av barna besøker han fordi de er voksne med busy lives, tenker jeg egentlig ikke på pappa, jeg tenker på mamma og kjæresten hennes som allerede er gammel, jeg tenker på meg selv, at jeg må få meg fire barn, en hel gjeng for at jeg ikke sitte alene i et hus fullt av minner om mennesker som ikke er der lenger.

Jeg skal lese, sitter på kjøkkenet, og søster ringer. Etterhvert snakker hun om deg, om det innerste “fulcrum” i sjela mi, om jeg hadde vært forfatter hadde det kommet ut en gang, jeg hadde kasta det ut, spydd det opp, sett hva som kom ut, og jeg begynner å lure på om lyden på telefonen er veldig høy, om han ene jeg bor med kan høre hva hun sier, og på samme tid som jeg bekymrer meg føler jeg meg som en rakker, jeg føler meg fandenvolsk, la han få høre. Etter samtalen går vi ut og røyker og snakker om en helt crazy sørkoreansk film om en jente som snakker med lamper fordi hun tror hun er en robot

DET ER HENNES slippfest, jeg slurper i meg ølen
dette er mitt hovedprosjekt.
Etter vi har hilst sier jeg til Thomas at wow,
jo, det var kleint,
du tenker for mye er hans svar.
Det første nummeret er merkelig, det er som om
det prøver å være kunst, og derfor virker uekte.
Noen rare lyder, en jentestemme med karasmatisk
dialekt, noen ord her og der,
ordene er sikkert gigantiske, skyskraperord.
Jeg nøyer meg med å være liten.
Ser du noe, spør Thomas. Svaret er så opplagt
at jeg ikke egentlig trenger å svare.
Men jeg svarer likevel.
Nei, sier jeg. Jeg er lett, flytende, som en
blind ballerina (går det, er hun vakker)
Hun har på seg en pappmaske, forteller Thomas
Hvordan ser den ut?
Som en pappmaske, svarer han med et stort glis.
Han har kanskje ikke kledd seg riktig nok for denne
begivenheten, men han er rå på glis.
Jeg smiler lurt til Veronica bak meg, som for å si
er dette kult liksom
hun smiler tilbake, men jeg er usikker på om vi er
på bølgelengde.
Victoria går på scenen, det er jo hennes slippfest,
hun leser fra boka si, -
“Hun gidder ikke mer,” sier Victoria med virkelig monoton
stemme, denne stemmen liker ikke Thomas,
har hørt det før, sier han.
Jeg liker stemmen, det er en saklig stemme, som ikke
smiler fordi andre forventer det, skulle ønske stemmen
min var sånn oftere.
Mange up and coming poeter er der. Jeg har på meg
en hatt, så kanskje jeg blender inn.
Victoria har blitt kjæreste med han lille asiatiske poeten,
han snakker også monotont. “Bli med til San Francisco”
sa Victoria da de ikke kjente hverandre, og han ble med.
Det høres romantisk ut, jeg vet ikke.
Og så er det han gamle dikteren, med vilt hvitt hår og alt
for levende øyne. Han ser på meg når han kommer inn i
lokalet. Det der er en mann som kan bite langt inn i sjela,
tenker jeg. Thomas vet ikke hvem det er. Han leste opp
dikt som handlet om pikk og fitte, sier jeg, mens han leste
gynget han kroppen frem og tilbake, høyst upassende.
Jeg fremstår som veldig engasjert. Ok, sier Thomas.

HUN KOMMER IKKE til å holde kontakten, leser Victoria.
Og så leser hun om Aaron Carter, før han ble kjent,
da det beste han visste var å henge med broren sin.

Plutselig står du på andre siden, plutselig har du blitt redusert til poesi, noen små ord i en fjern galakse, du er for show, du finnes ikke lenger. Dette er det kunsten gjør, du er endelig ute av syne, og det skal finnes små hint av deg i “deg”.

men det er ikke deg.

(ukjent.)

Presten sier at vi ikke må tenke at dette er vanskelig, vi må tenke på det som en del av livet, vi skal grine, han var kjent i sine yngre dager for å få folk til å grine, ja sier han, faen, det skal grines. Jeg er den stille og mystiske, blir sjokka av enkelte detaljer her og der, men tilstedeværelsen min kan man ikke kimse av. Han ber meg om å være fotograf, det er viktig, sier han. Jeg var redd det var usmakelig, i de innerste øyeblikkene, forvandler meg til en hemmelig fotograf. Søster gråter til engangskameraets billige lyder. Tante sier hun er ferdig, hun er fornøyd. Søster gråter for dem begge, tante vet det bare ikke. Presten velsigner oss alle, fingeren hans i korsets linjer over min halvlunkne panne. Dette kan dere gjøre hva dere vil med, sier han, i tilfelle vi ikke er troende. Jeg er ikke fornærmet. Jeg befinner meg i dette innerste øyeblikket, og kroppen er ikke kun noe som sier hei og lever dag til dag - hun ligger der, denne kroppen, den er eldgammel, urgammel, og jeg husker de slappe brystene hennes som hun likte å riste på for å være freidig og usmakelig, husker det skarpe blikket.

Hennes sønn er ikke her i dag, han sitter på en skitten strand og titter mot himmelen, han er på livets rand, han sier: “det går opp og ned.” Ved denne anledning skal vi la han være den reneste og snilleste i hele verden, sorgen er en tidsinnstilt bombe, han vil gjøre feil i det innerste og mest betydningsfulle øyeblikket, og for første gang skal søster holde seg taus. Presten sier ja, han gråt, ja, man kunne se at de var nære. Vi tar på huden hennes, den er tynn som papir, iskald og klam. Søster stryker henne på håndleddet og jeg stryker på søster.

Husker et øyeblikk. Jeg er ung, hun er full og følger etter meg, sier stygge ting til meg. Jeg sitter på verdandaen, utrøstelig, lita som ei dukke, og hennes sønn prøver å trøste meg. Søster husker henne plutselig som en helgen. Vi er velsignet nå. Prestens myke hånd over pannene våre,

om en uke skal vi bære kisten hennes.

(Francis Bacon, selvportrett.)

Dere tegnet på brystene mine på en fandenvolsk måte, og jeg følte meg uvirkelig som en gudinne. Vi svelget hele verden, og geografien ekspanderte. Vi falt av kartet alle sammen, og jeg har blitt jordnær nå, skriver meg ikke gudommelig lenger. Fastgrodd i en verden som er forklart utifra vitenskapen, og hun låner bort rommet sitt, jeg skulle ønske hun ikke gjorde det! Vi er så naturlige og biologiske.

Hun sier hun er stolt av meg nå.

Din verden er ikke som min, dette er ikke vanskelig å si.
Det finnes få surralistiske byggverk, surralistisk, ordet hopper ut av din munn, og vårt erindringens byggverk er så stygt at jeg setter meg på trappa med beina i kryss og nekter å kalle det arkitektur.
Alle disse byene,
alle disse gatene,
de arkitektoniske rammene, hvor vi puster,
jeg er lei og de vil forbli som dette når jeg drar.

(ukjent)

han slukter kniver på xray, ser hvordan kniven glir så fint og nesten naturlig nedover blant invollene, legene har aldri sett noe lignende, husker min søsters røntgenbilder hvor hennes navlepiercing syntes som en brent jesus på et stykke tørt brød, husker et dikt jeg skrev om røntgen hender og lysende skjelett, er snart tjuetre år og glemt hva ordet lysende vil si/
“det tomme livet”, i en shabby asiatisk resturant som nå besitter tre minner. en brennede serviett i fire ildfulle øyne, de nakne møkkete sommerføttene, og nå hvor vintereren ikke vil avsløre om hun skal gå eller bli. jeg og kona, snakker om depresjoner og ler av banale ting, livet er tomt sier hun, jeg har hørt det før, prøver å lytte, tunga brenner,
vi er uten masker vi er uten alle disse hyggelige frasene som ødelegger sjela for at andre skal like oss vi er monstre i livet og i dette øyeblikket kan vi si at vi vil dø og likevel ikke være redd for mørket
H. kommer for å hente oss, tror vi har blitt gale, så uvanlig lattermilde dere er sier han, og vi ler og dør om hverandre/

bussen igjennom byen,
hjertet trygt og tomt bak brystet,
hvordan være en aktiv og bevisst del av denne verden/

pause. jeg ser på det kjedelige ikeabildet på veggen hennes og blir umåtelig hypnotisert av de sterke formene. H. sier at bildet er støgt, han sier jeg ikke har puls. vil sloss, vil skrike, kvitte meg med menneskeheten, men øynene tvinger seg opp i to smale streker, H. liker at jeg ler på denne måten, nå. om noen timer han klappe meg bekymret på ryggen/

(“forget about it” - ian francis)

-

ALLE HISTORIENE DU IKKE KLARTE Å FORTELLE,
barndomshjemmet faren din vil selge, si “ha det”, ha det til rømlingen som er fjorten år gammel, kryper igjennom vinduet i en desperat rus, den aggressive hånden rundt det unge håndleddet ditt, som tilhører faren din, idet han ser det fremmede sinnet i øynene dine, fjortenåringen er deg, er det ikke,
“ha det”,
hun våkner på sykehuset, kroppen gjør opprør, oppkastet som ligger nesten høflig ved siden av den sterile hodeputa, den fragmenterte bevisstheten som oppfatter far og søster ved sykesengen, hvor er blikket hennes nå, synet som treffer henne når hun ser seg selv i speilet, faren som prøver en ny teknikk som minner om ærlighet og konfrontasjon, ser hun på han da han kler seg i disse ordene, er han liksom modig nå, er hun det, du er den spinkle jenta i sykehussengen, kunne vært hvem som helst
- hvorfor kom politiet, hvorfor gråt moren, hvorfor brant huset ned? hvorfor denne innsatsen å bygge det opp igjen,
første kontakten med gutter, den store kjærligheten, den store helten, han som senere ville gjøre deg til en fantasi, og du ville gjøre det samme i gjengjeld, du trodde dette var viktigst i verden, gjorde du ikke, angsten i hendene, hvordan ordene kom ut fra munnen hans som GIGANTISKE BLOKKBOKSTAVER, et brutalt og kjærlig språk, og du nektet å ynke deg, men han gjennomskuet deg, alltid, det var ikke styrken i deg han ville ha,
hvordan nedbryte de verste fantasier
snøen kom i dag og du står høyreist,
du besøkte henne da hun ble innlagt, din mors sinne da du ville bli igjen med henne, med galskapen, hun er forandret nå, denne jenta, hun du elsker på liv og død, hun du senere vil forlate for stabilitet og fremtidens sikkerhet, var du ikke dette du tenkte, hun presenterte deg for sin nære venn som kan kalles døden, de slipper henne ut noen uker senere, og du gjør ting du ikke forteller henne om, all denne jævla skammen som bare kommer til å fortsette og fortsette, bildene på veggen, du er i en annen sfære nå, gutten mener han ser romvesener i hagen deres, han mener du bor et sted det ikke går an å bo, dette gjør deg trist, bildene på veggen taler til deg, ikke akkurat som om du er en prinsesse, men som om du er lik dem, og dagbøkene gjør deg kvalm, gutten ser djevelen i sigarettgloen, det burde fått deg til å skjønne at dette var en dårlig idé,
den store helten kaller dere fjols,
og du forlater den store kjærligheten, den var ikke så stor, like stor som lillefingerneglen muligens, den store helten som kun var like forlatt som deg, fikk deg til å tro at redningen var det stabile, det uten ham, kanskje var det det, men du spyttet, gjorde du ikke: du er i et hageselskap, sier til en jente at den store helten forguder deg, og senere forlater du
og det var ikke lettelse, det var nødvendig
rastløsheten finner deg,
historene nektes tilgang til språket ditt, skittenheten, sorgen,
gutten ingen snakker om er innlagt, navnet hans er ingen hemmelighet, men det tilhører ikke språket, det sies at han faller gjentatte ganger ut av virkeligheten hver dag, noen ganger sitter han bare der, han kunne fortalt deg om så mye,

du tror du er gammel nå, for en skjønn løgn, 

du bruker et språk som taler om lengsel, historiene ligger på rad og rekke i ganen, hvilende nesten, og tunga hvisker til en annens tunge, rart hvor hardt en kropp kan gripe en annens kropp,
huden vet ingenting.
ingen vet hvor språket inntreffer, og du våkner i sykehussengen for mange år siden

( winst/-deviantART)

Jeg kunne fortalt deg om alt. Jeg vet ikke om jeg tror på kjærlighet, men jeg tror på fravær. Hjertet åpner seg som en musling, og det er ingen perle å finne, kun deg og meg.

(esra røise)

vil gjerne la tiden definere meg
et år siden stormen som ingen av oss egentlig snakket om
ca 365 dager og et par timer
blikket ditt gløder fremdeles i mørket
svetten i luften, huden kan være så glatt
blikket ditt finner meg
og jeg vil at klumpen i brystet skal få sparke fra seg
dytte deg litt for hardt
istedet for å slå meg med hvert hjerteslag

det hemmelige liv, liksom

jeg er eldre enn for et år siden
eldre enn jeg noensinne har vært
våknet opp i dag med en følelse av
deja vu
ikke som i matrix, hvor jeg tenker på katten som beveger seg som om det er en ripe i plata, eller fnisingen til filmen, hvor jeg ble kjent med en ny verden mellom mennesker
mer følelsen av determinisme
av hvordan jeg ikke er sikker på om
jeg lurer hjertet
eller lurer hjertet meg
eller har hjertet noe med dette å gjøre. er dette oppriktig oppriktig

jeg lever i en drøm, sier hun
jeg nikker enig, overvunnet i 2-3 sekunder

(Egon Schiele)

Filmene sier
DETTE ER SKJØNNHET
øynene dine etter at du skjønner
at den varme kroppen du ligger ved siden av
vil kun bli et kleint gjenkjennende øyeblikk
i en hvilken som helst korridor
… øyeblikket hvor du skifter til arbeidsklær
og sukkende lar mekanikken omfavne deg.

Dette er
hva
folk gjør.

Han prøvde å si til meg, at jeg lever hurtig og flyktig. Nærværet hans fikk meg til å sette pris på gleden av å forlate et rom, et sted. Å være den som forlater. Å trekke sin egen kropp til seg, kjenne lettelsen. Takk og unnskyld, antar jeg. Inntil jeg ser de anklagende øynene hans.

-

Henne og naturen. I en annen by. Jeg holder på å bli en annen: jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem dere er. Lykken å gå barfot, sommerens siste dager. Mørkheten under føttene. Latteren. Byen er en fiksjon. Vi spiser thailandsk mat,
og ser ut av vinduet,
menneskene ser tilbake,

through the looking glass.

Hun og naturen.
Jeg og sengen.

Hun og alt som er kjært,
jeg og alt som passerer.

..
Kleinheten på plass
munnen trekkes opp: mekanikken.

Og så

“hei.”