“Se deg i speilet og tenk det for deg selv, tenk at dette er premieren på denne setningen jeg skal si nå”, sier den kjente forfatteren på scenen, han sier mye fint, han får snakking til å virke som det enkleste i verden, jeg får plutselig lyst til å være som en amerikaner; ikke være redd for å kreve plass, hyle høyt om meningene sine, rope faen om jeg har hatt en dårlig dag, jeg får lyst til å være bastant og selvsikker.
“Jeg visste siden jeg var fjorten at jeg en gang kom til å skrive om det, pappa drakk mye sprit, det første diktet i dagboka var på rim om at pappa drakk sprit.” Jeg har lyst til å si noe om det, at jeg kjenner et stikk i hjertet, at når jeg ser Robert De Niro i “Everybody´s Fine”, gammel og ensom og ingen av barna besøker han fordi de er voksne med busy lives, tenker jeg egentlig ikke på pappa, jeg tenker på mamma og kjæresten hennes som allerede er gammel, jeg tenker på meg selv, at jeg må få meg fire barn, en hel gjeng for at jeg ikke sitte alene i et hus fullt av minner om mennesker som ikke er der lenger.
Jeg skal lese, sitter på kjøkkenet, og søster ringer. Etterhvert snakker hun om deg, om det innerste “fulcrum” i sjela mi, om jeg hadde vært forfatter hadde det kommet ut en gang, jeg hadde kasta det ut, spydd det opp, sett hva som kom ut, og jeg begynner å lure på om lyden på telefonen er veldig høy, om han ene jeg bor med kan høre hva hun sier, og på samme tid som jeg bekymrer meg føler jeg meg som en rakker, jeg føler meg fandenvolsk, la han få høre. Etter samtalen går vi ut og røyker og snakker om en helt crazy sørkoreansk film om en jente som snakker med lamper fordi hun tror hun er en robot
