maleri, ukjent DET ER RART HVORDAN VI FORTALTE HVERANDRE OM ALT FØR. Jeg hadde nesten glemt deg. Men plutselig var broren din i huset mitt på en fest i mitt nye liv, - og plustelig husket jeg den ekle, seige følelsen av alle de ordene jeg nektet å vedkjenne meg med. Det er rart hvordan jeg husker det mørket jeg bærte i meg på den tiden. Hvordan du utfordret meg, og krevde svar som du fortjente. Det er rart hvordan ordene noen ganger forsvinner, og det som blir igjen er et mørke som jeg frykter mest av alt. Uten klarhet, forsvinner all mulighet for forståelse: og jeg husker sinnet ditt i gatene, hvordan regnet spyttet på oss.
JEG SIER: UNNSKYLD - DU SIER: JEG HAR RETT OG SLETT IKKE PLASS TIL DEG I LIVET MITT LENGER. Det er rart hvordan fortiden virker som en drøm. Hvordan jeg stabler erfaringene på hyller, kategoriserer dem, og hvor mange øyeblikk som er glemt og forsvunnet. Sist jeg så deg gjemte jeg meg som en kjeltring og beveget meg hurtig og hemmelig. En gang betydde du verden for meg. Jeg fortalte deg om intime hemmeligheter som jeg antageligvis ikke har fortalt til noen i ettertid.
JEG TENKER PÅ HVORDAN KJÆRLIGHETEN SIER TAKK FOR SEG til slutt og blir en drøm man såvidt husker i våken tilstand. Jeg lurer på hvilke uttrykk du får i ansiktet ditt nå når jeg streifer tankene dine en sjelden gang. Jeg har tenkt mye på fortiden i det siste, men det handler vel ikke kun om fortiden, eller kun om deg og meg. Det handler om hvordan jeg virkelig ikke vil identifisere meg med den personen jeg var, som har etterlatt meg med så mye bitterhet og usagte ord. Du er bildet på mørket i meg som jeg ikke vil at skal være en del av meg, på skammen som kommer av det uten ord. Jeg merker hvordan jeg kanskje sitter her nå, alltid for seint, med den etterlengtede engelen: stemmen, klarheten. I stillheten fins det en tunghet som ordene kan fjerne om man tør å la de være ærlige og brutale nok.
