EPILOG
PROSESSEN Å GJØRE DEG FRA GUD
TIL MENNESKE IGJEN
Der er du. Du er stygg, sier lite, latteren gjør deg lysende,
øynene på vidt gap, alt-seende - føler meg SETT selv når
du vender ryggen mot meg. (som jeg alltid tenkte var en
bevisst handling på en fin måte, men det betyr lite nå.)
Du er så fast i egen kropp,
du danser som en småkåt/kul trettenåring, og ser ut som en
velsignet djevel når du ler. Du får meg til å føle meg så himla
liten. Må du styre deg for å ikke kommentere guttene jeg
knuller, - slik jeg må styre meg for ikke nevne hennes NAVN?
(husker den lille leiligheten som bare er din.
hadde aldri vært der før - aldri tenkt på det,
- men det var akkurat slik jeg så for meg at
du kunne bo.)
Jeg snakker sjeldent om deg lenger, men når
jeg gjør det, føles det som et nederlag.
Jeg ser for meg at jeg er ILD eller vann, - og hun, din kjære,
er luft / jord. Hva er du? en mottaker. et tomrom, en hånd i
jorden,
en kropp som brenner.
Jeg kan se hvordan dere passer sammen. Hvor du har mangler
strekker hun til, kroppene deres er stødige ved siden av
hverandre, pusten stabil. Mens vi? Vi er bølger, vulkanutbrudd,
ingenting. Jeg tegner en symbolsk tegning av meg selv, og du,
med din største kleinhet, tror du forstår. som om du har vært
VITNE til sjeleliv og det
INNERSTE i meg,
flyktige blikk
ER DET LOV Å SI at du er full av piss? At
jeg skulle ønske det fantes et kyss til, uten
synd.
[er det lov å si …]
At jeg drar nå? Byen som ikke er din eller min, er mørk når jeg
drar, - månen er ensom, splitta i to, ikke lenger lagd av ost
Miljøet forandret seg, eller hadde jeg bare en dårlig periode:
hun er ørnen, den ‘rette’ jenta, og jeg var vel kun på
feil tidspunkt, feil sted
feil person
medusa og satan
DEN ‘KJÆRLIGHETEN’ var vag. syndefull.
kunne blitt guddommelig.
vi ble sett, ting ble sagt,
og jeg vet ikke hvordan
dere, du og henne
[dere] ..
følte det,
men jeg spydde
DET GIKK IKKE AN å bli mindre.
ILD OG VANN: det har så lite å si, jeg hater
å snakke om dette, stjernehimmelen stjal
mine sosiale antenner,
og du får meg til å føle
meg som den mest ensomme
-
(jeg skal lese ‘kvalmen’
tenke at du er gjennomskuet)
