(ukjent)
han slukter kniver på xray, ser hvordan kniven glir så fint og nesten naturlig nedover blant invollene, legene har aldri sett noe lignende, husker min søsters røntgenbilder hvor hennes navlepiercing syntes som en brent jesus på et stykke tørt brød, husker et dikt jeg skrev om røntgen hender og lysende skjelett, er snart tjuetre år og glemt hva ordet lysende vil si/
“det tomme livet”, i en shabby asiatisk resturant som nå besitter tre minner. en brennede serviett i fire ildfulle øyne, de nakne møkkete sommerføttene, og nå hvor vintereren ikke vil avsløre om hun skal gå eller bli. jeg og kona, snakker om depresjoner og ler av banale ting, livet er tomt sier hun, jeg har hørt det før, prøver å lytte, tunga brenner,
vi er uten masker vi er uten alle disse hyggelige frasene som ødelegger sjela for at andre skal like oss vi er monstre i livet og i dette øyeblikket kan vi si at vi vil dø og likevel ikke være redd for mørket
H. kommer for å hente oss, tror vi har blitt gale, så uvanlig lattermilde dere er sier han, og vi ler og dør om hverandre/
bussen igjennom byen,
hjertet trygt og tomt bak brystet,
hvordan være en aktiv og bevisst del av denne verden/
pause. jeg ser på det kjedelige ikeabildet på veggen hennes og blir umåtelig hypnotisert av de sterke formene. H. sier at bildet er støgt, han sier jeg ikke har puls. vil sloss, vil skrike, kvitte meg med menneskeheten, men øynene tvinger seg opp i to smale streker, H. liker at jeg ler på denne måten, nå. om noen timer han klappe meg bekymret på ryggen/
