A mask has a name, Winston Chmielinski.
JEG VET HVA JEG VILLE SAGT om jeg hadde møtt meg selv. Om jeg hadde drukket en kaffe, vært på en eller annen pompøs cafè med middelaldrende gamle fjonge damer som tror at en spontantur til Spania ville vært en kulturell og spirituell redning. Sippet kaffe, sett munnen åpne seg, det vurderende blikket, hørt om de fuktige kveldene. Livet går videre, sier vi hele tiden. Jeg ville vært på denne cafèen med meg selv og ledd av de abstrakte maleriene på veggene, - kalt dem pyntekunst, akkurat som vaser, jeg ville sagt
INNIHELVETTE,duerselvdestruktivOGløperfrivilliginniildenog med hemmelighet kaller den redning, himmel, gud, morradi!, NÅ MÅ DU GÅ. SPASERE VIDERE.
Den abstrakte kunsten
på veggene ville føltes
ekstra meningsløse.
Jeg sitter på denne pompøse cafèen i virkeligheten, med mennesker jeg studerer kunst med. Vi baksnakker de abstrakte kunstverkene. Jeg ser bort på en kvinne som skal ønske en kjær venn velkommen, de kysser hverandre tre ganger på kinnet. Det der er polsk, sier Pernille. Tenker på alt vi ikke snakker om fordi vi rundt bordet ikke kjenner hverandre godt nok til å vite hva som er greit.
Line sier
refererer det til noe spesielt?
noen ganger er en spade kun en spade, noen ganger finnes det litt helvete i enhver av oss, tror du ikke man ser det, noen ganger er ikke et hei kun et hei, noen ganger er spenningen i kroppen kun tegn på at du holder på å miste forstanden, jeg sier freud, ikke meg, freud
REF. månen blunker til meg, det er dugg på de skitne vinduene, svetten i luften, øynene som vil bli sett, kroppene som vil bevege seg, kroppene som vil bli rørt. du er her, selvsagt. du er referansen til min innerste lengsel. men du i deg selv er en skitten hiphop gutt som ikke tenker noe videre på meg. det er vel helt greit.
men jeg vil tydeligvis at du skal se meg, jeg nyter dette, at denne jenta begjærer meg rett foran deg, hvisker i øret mitt du er så jævlig digg, at denne ekle gutten prøver å presse sin illeluktende munn mot min
men noen ganger en spade kun en spade
for deg er jeg alt hun ikke er. jeg er kun en idè, akkurat som at du har blitt tanken på redning og helvete og den ødeleggende, men fantastiske kjærligheten jeg ønsker meg mest av alt.
Det er vel kanskje dèt. Idèer er vanskelige å fjerne. Jeg spaserer, snubler meg hjemover i snøen, hører på Radiohead, og tenker faenfaenfaen, men jeg går ihvertfall, selvom det har jeg gjort så mange ganger før også, og likevel henger du i meg som en kreftsvulst. Jeg skal aldri si du må gå videre til noen igjen. Jeg må huske at fantasien om kjærlighet er vanskeligere å fjerne, når den er innhyllet i uvirkelighet.
