“My hands are cold, but my heart is on fire” Esra Røise
ELLER
jeg vil være offeret
for hans villfarelser,
MARQUIS DE SADE
(gi meg ydmykelse
eller aller helst glemsel.)
KJÆRE gamle venn:
Før skrev jeg ned drømmene mine. Vi snakket mye om hva vi drømte om, som det betydde noe. Jeg gjorde dem til vakre skriblerier som jeg kunne se tilbake på som om det virkelig hadde skjedd. Jeg var overbevist om at drømmene kunne fortelle meg noe om meg selv, noe som var for vanskelig å få tak på i hverdagen. Drømmer fascinerer meg. Drømmene oppstår fra dybder i oss vi sjelden ferdes i. Jeg har noen drømmer jeg husker ennå, etter mange år. En av disse drømmene omhandler deg. Jeg husker følelser vekket av fæle og vakre bilder. Det er rart hvordan drømmene gjør alle de tingene vi går rundt og tenker på i virkeligheten til billedlig poesi.
Husker du tegneserien Sandman? En av hovedkarakterene der heter Drømmekongen. Han er som en kompleks og mørk Jon Blund-skikkelse. Det hadde vært litt kult om det fantes en slik person i virkeligheten. En som hadde ansvaret for å lage drømmelandskapene våres, våre mareritt. I natt hadde jeg en drøm som ga meg en god start på dagen. En vennskapelig hånd i et fælt øyeblikk. Det var så virkelig, jeg var ikke Katrine lenger, jeg var Frykten, men H. tok meg i hånden, og plutselig betydde det ikke så mye om dommedag var her, for jeg var uansett ikke alene. Jeg lurer på hva du drømmer om i disse dager. Jeg skulle heller ønske jeg visste hvordan dagene dine i den våkne verden er, men det får være det samme. Det gamle livet, den gangen hvor vi betydde alt for hverandre, føles jo som en drøm, det, også.
Jeg tipper vi møtes i drømmene en sjelden gang.
