(Francis Bacon, selvportrett.)
Dere tegnet på brystene mine på en fandenvolsk måte, og jeg følte meg uvirkelig som en gudinne. Vi svelget hele verden, og geografien ekspanderte. Vi falt av kartet alle sammen, og jeg har blitt jordnær nå, skriver meg ikke gudommelig lenger. Fastgrodd i en verden som er forklart utifra vitenskapen, og hun låner bort rommet sitt, jeg skulle ønske hun ikke gjorde det! Vi er så naturlige og biologiske.
Hun sier hun er stolt av meg nå.
Din verden er ikke som min, dette er ikke vanskelig å si.
Det finnes få surralistiske byggverk, surralistisk, ordet hopper ut av din munn, og vårt erindringens byggverk er så stygt at jeg setter meg på trappa med beina i kryss og nekter å kalle det arkitektur.
Alle disse byene,
alle disse gatene,
de arkitektoniske rammene, hvor vi puster,
jeg er lei og de vil forbli som dette når jeg drar.
