(ukjent.)
Presten sier at vi ikke må tenke at dette er vanskelig, vi må tenke på det som en del av livet, vi skal grine, han var kjent i sine yngre dager for å få folk til å grine, ja sier han, faen, det skal grines. Jeg er den stille og mystiske, blir sjokka av enkelte detaljer her og der, men tilstedeværelsen min kan man ikke kimse av. Han ber meg om å være fotograf, det er viktig, sier han. Jeg var redd det var usmakelig, i de innerste øyeblikkene, forvandler meg til en hemmelig fotograf. Søster gråter til engangskameraets billige lyder. Tante sier hun er ferdig, hun er fornøyd. Søster gråter for dem begge, tante vet det bare ikke. Presten velsigner oss alle, fingeren hans i korsets linjer over min halvlunkne panne. Dette kan dere gjøre hva dere vil med, sier han, i tilfelle vi ikke er troende. Jeg er ikke fornærmet. Jeg befinner meg i dette innerste øyeblikket, og kroppen er ikke kun noe som sier hei og lever dag til dag - hun ligger der, denne kroppen, den er eldgammel, urgammel, og jeg husker de slappe brystene hennes som hun likte å riste på for å være freidig og usmakelig, husker det skarpe blikket.
Hennes sønn er ikke her i dag, han sitter på en skitten strand og titter mot himmelen, han er på livets rand, han sier: “det går opp og ned.” Ved denne anledning skal vi la han være den reneste og snilleste i hele verden, sorgen er en tidsinnstilt bombe, han vil gjøre feil i det innerste og mest betydningsfulle øyeblikket, og for første gang skal søster holde seg taus. Presten sier ja, han gråt, ja, man kunne se at de var nære. Vi tar på huden hennes, den er tynn som papir, iskald og klam. Søster stryker henne på håndleddet og jeg stryker på søster.
Husker et øyeblikk. Jeg er ung, hun er full og følger etter meg, sier stygge ting til meg. Jeg sitter på verdandaen, utrøstelig, lita som ei dukke, og hennes sønn prøver å trøste meg. Søster husker henne plutselig som en helgen. Vi er velsignet nå. Prestens myke hånd over pannene våre,
om en uke skal vi bære kisten hennes.
