ukjent
Her er jeg.
Ryggen er gjennomvåt, og det er fint.
For ikke lenge siden satt vi på kafe i København, urbane og rene. Jeg kjente på denne følelsen, av å ikke høre til, men likevel å høre til overalt. C. og A. snakket om noe, jeg lot rødvinen glippe ned i halsen. Noen spilte fotball midt i veien, og jeg sluttet å telle sykler. C. sin leilighet. Kjæresten hennes har malt et maleri som henger dominerende på veggen. C. snakker om mørket han bærer med seg, og jeg stirrer på maleriet. Jeg kan se det. Hun sier at noen ganger får mørket hans henne til å ville løpe, det blir for mye for henne. Det er et portrett av en lærer som jobbet på skolen hvor de møttes. De malte øynene, glipper inn i meg. Jeg tenner meg en sigarett, og klarer nesten ikke å slutte å se på det. C. sier: noen ganger får jeg ikke puste når han er på den måten. Jeg tenker: jeg vil male.
—
Rus er ordet. Jeg kaller det en rus.
De sier ingenting. Det betyr ingenting
om hvilke formeninger som svirrer bak
øyelokkene deres.
Jeg vet hva det virkelig er.
Vi danser langt ovenfor ekvator, svetter som mestere, gir high five som om vi har vunnet noe ubeskrivelig. Hun sier hun har sand i munnen, og vi kunne lekt at vi var i Sahara - å telte i Sahara, for en underfundig idé, er ikke helt omgitt av mumier, men menneskene ligger henførte og langstrake, halvsover, hun ler sin vakre latter og vinden, som et kjærlig klapp mot ryggen.
[han] er tryllemesteren,
den mystiske,
jeg skal finne oddsene, lese mellom teltets linjer,
han fører, han svikter.
Er øynene mine lukket eller vidåpne?
Er jeg hoffnarren?
Utveier er alltid like i nærheten. Plutselig er jeg vinneren i “hvem klarer å bli fjernest?”, og da er jeg ikke lenger i den kollektive verden, men jeg finnes kun på denne lille jordflekken, inni denne kjærlighetsringen. Fuglene lager stumfilmer på himmelen, og S. leker at han er en skilpadde,
my friend in unbearable lightness.
S. er tre hoder høyere enn meg, når vi er steine, blir han overfølsom akkurat som meg. Han streifer låret mitt uten hensikt og blir grepet av en viss forstand. Han forstår ikke at det var et random dunk, ikke en amorøs stryking. I rusen faller han av sin skyhøye hest og ser på himmelen og spiser is med meg.
Musikken omfavner alle de skitne kroppene, minner meg om styrke, minner meg om skjønnhet. Jeg husker lettheten, latteren, verdens tilfeldighet. Noen ganger er det lett å glemme. Musikken stryker meg på ryggen, sier: se. Jeg ser på dere. Enten dere sitter ved siden av meg og smiler fjollete, eller kanskje dere danser, selv når jeg gruser mot bakken en sjelden gang, kan jeg se det. Det er greit å være redd. Musikken - hånden over håret, jeg ser dere. Dere er vakre.
